Humor på spansk

Prøv å forstille deg at du våkner natten før du skal reise hjem fra en vellykket ferie på et kostbart Hyatt hotell i Cala d'Or. Du må tisse. Noen skritt fra sengekanten oppdager du at føttene dine ikke virker. Selv om du kaver med armene og prøver å falle mot sengen faller du derimot ganske forvridd mot det harde gulvet. Det vakre rommet er med ett opp ned og mye gjør veldig vondt.

Heldigvis har du med mannen din som plukker deg opp og prøver å hysje ned skrikene dine av hensyn til andre hotellgjester. Ved bruk av sine siste krefter drar han deg inn mot en spansk do med et dosete mindre enn på småbarnsavdelingen i en norsk barnehage. Mannen som er oppriktig glad i deg, klarer også med kreative grep å få deg ut av den eksklusive, men akk så trange doen, han lemper deg tilbake i sengen, overlater til deg å gispe nok luft til at du overlever, kler på seg og går ned i resepsjonen.

Tre minutter etterpå, norsk tid er han oppe igjen, resepsjonen har forstått alvoret og vil straks igangsette tiltak. Han trøster så godt han kan mens han går hvileløs fram og tilbake foran sengen. Av ren høflighet lar han være å holde seg for ørene. Etter en hel time, norsk tid, en halv time spansk tid, åpner mannen din døren og ramler rett inn i magen på den etterlengtede legen.

Med dempet stemme hilser legen på spansk før han pirker deg i siden, pirker deg på ryggen, lytter på hjertet ditt og forteller mannen din at du ikke vil kunne reise hjem uten å ha vært i røntgen. Selvfølgelig sier han det, dere er jo fullverdiforsikret og her er det mye penger å tjene.

Etter å ha veivet bort det blå Europeiske helsereisekortet noterer legen navnet på forsikringsselskapet. På et mystisk språk som muligens er spansknorskengelsk, klarer legen og din elskede mann og enes om hvem som skal ringe til hvem og hvilke kontakter som må på plass før pengene kan begynne å strømme.

Mannen, som alltid har bedyret at han er udugelig til å pakke kofferter, har nå pakket kofferten på få minutter, og stappet det han fant rundt seg ned i en bag. Du lukker øynene og håper at det ikke inkluderer for mange av hotellets kostbare og vakre eiendeler.

Førtifem minutter senere norsk tid, tjue minutter spansk tid, blir rommet inntatt av røde kjeledresser med gule vester som høflig spør: «How are You?».

Du svarer i en aggressiv tone; «Are You sure You want to know that?»

og de ser spørrende på deg for så langt strekker ikke engelsken til. Men de spanske smilene er strålende.

De kan sine ting og får deg lempet ned i en flunkende ny rullestol som lener seg så mye framover at du nærmest blir sittende dobbelt. Da den gamle, gode mannen din er opptatt med å sjonglere kofferten og bagen, etterlater han deg, stadig hylende, gladelig til varetransportørene.

Ute på gaten står en flunkende ny sykebil på spansk, en blikkholk på norsk. Med tre mann i hardt arbeid blir du dratt opp i på en båre mens du er usikker på hvem som bråker mest, du eller båren, de spenner deg fast og dyttet deg inn i holken. Heldigvis dukker snart ektemannen opp på en klappstol ved siden av med trøstetryne og kjærlighet i øynene. Koffert og bag er intakt.

Den kjærligheten trenger du for nå starter holken på sin lange ferd mot en privat klinikk. I en halv time på spansk, en time på norsk, dunker dere over utallige potetjorder på tvers i et usedvanlig vakkert landskap du ikke har muligheter til å se. Det som er syketransport med anestesilege og fult utstyr på norsk, er kun en holk og to menn med førerkort på spansk. Smertelindring på norsk er «no, no» på spansk.

Men så; endelig:

Tenk deg at du i all hast med store smerter blir trillet inn på en spansk privatklinikk. De velter deg ovner i en seng, mens du uler som en ulv i paringstiden. Prøv å tenke deg at den sengen har høye sengegjerder, sånne senger finnes fortsatt på Blakstad, og to pleiere holder deg nede selv om du fortvilt prøver å kommunisere at du vil sitte oppreist. En strøm av mennesker, i alle fall tjue stykker, kommer forbi og måler tempen, blodtrykket, pusten, fotavtrykket og lungekapasiteten uten å si et ord.

Du ser deg desperat rundt etter vann for ingen tilbyr deg noe som helst. Tørr i munnen, med full blære og øynene fullstendig på avveie, forsøker du å rope uten at noe skjer. Så skjer det noe likevel. Det dukker opp en dame med viltre hvite krøller og glitrende øyne bak blå briller som pirker i deg og gjentar med jevne mellomrom; Pain where? Pain where?

Du nikker og peker mens du febrilsk forsøker å stanse hosteanfallene. Endelig slipper du ut av fengselsengen, stadig ulende, og blir trillet igjennom utallige korridorer før du lempes over på en hard benk i kaldt stål. Blå gummihansker prikker deg i siden og noen sier; More? More? Når du til slutt har krøket deg på plass, ligger du under et seksti års gammelt røntgenapparat som fotograferer hver minste bit av kroppen din. Deretter vakler lilla pleieuniformer ut døren med haugevis av gammeldagse røntgenkassetter.

Heldigvis blir du reddet av to brune øyne bak en hvit ansiktsmaske og flyttet tilbake til fengslet. Det er som å spille Monopol. Tilbake til start. Tilbake til fengslet.

Selvfølgelig er mannen med deg, og kofferten og bagen. Men som den ekte mannen han er, er han er mer opptatt med å få kontakt med det norske forsikringsselskapet, som egentlig ligger i Danmark, men der er det ingen som svarer og uten et saksnummer kan du ikke skrives ut og klokka tikker mot flyavgang.

Visste du at «ten minutes» på spansk er en time på norsk? Og at Okey er det samme som at det snart kommer et annet menneske som også vil pirke på deg.

Kan du tenke deg lettelsen når de blå brillene kommer tilbake, forteller deg at din kunstige hofte har overlevd fallet, at det er verre med noen ribbein og du dessverre har kraftig lungebetennelse, men ikke bør hoste?

Du har kanskje møtt en sykepleier som stikker deg fire ganger så blodet spruter før hun treffer en blodåre slik at væsken, denne gangen morfin, endelig kan strømme inn. Det samtidig med at tre andre sykepleiere fyker i ring med en diger bandasje som snurrer deg rundt og rundt til du fullstendig mister stedsansen? Alle med store spanske smilet.

Nå ja, etter hvert virker jo all den intravenøse væsken og du får igjen lov å beundre de hvite krøllene som gir deg hånden full av smertestillende tabletter, lovlige på spansk, ulovlige på norsk. Ikke fordi hun vil du skal ta en overdose, selv om det i et forhastet øyeblikk kunne friste, men fordi hun oppriktig ønsker å hjelpe deg til å rekke flyet ditt og nå begynner det virkelig å haste.

Kan du forestille deg at den drosjen som kommer etter fem minutter i Norge bruker femti minutter på å dukke opp i Spania? Der blir drosjene nemlig oppkalt etter tur samme Sørensen hvor langt de er unna. Og at når du påpeker dette i resepsjonen får du beskjed om at «du gjerne kan pella deg ut på gata og finne en sjøl». Med et stort spansk smil.

Se for deg en klokke som stadig tikker og tikker mot flyavgang og en drosjesjåfør, som med begge føttene på gassen forserer all trafikk, mens lungene dine sprenges av gørr og bandasjen er din eneste støtte her i livet, sammen med mannen din da, som har tatt på seg bekymringstrynet, med god grunn.

Da kan du sikkert også se for deg at de smilende gulkledde ungdommene som skulle tatt i mot deg på flyavgang er fullstendig fraværende og klokka nettopp nå er nettopp det, flyavgang? Kjenner du på lettelsen da de likevel dukker opp fra intet, med rullestol og et eneste mål, nemlig å få deg på det flyet. En av de ringer flymannskapet på svensk, mens en annen stikker av med kofferten på spansk og den tredje, med verdensrekord i rullestol-kjøring, får deg loset gjennom alt som heter sikkerhetsvakter og kontrollpunkter. Selv pipingen fra dine kunstige knær og hofter samt ulovlige tabletter slipper dere unna med.

Nå kan du late som du ser på et filmlerret:

Du ser en flyvertinne med knall rød munn, som i nøyaktig det øyeblikket du er ferd med å snike deg ombord, sier høyt og tydelig; «Dere er varmt og hjertelig velkomne».

Mens 328 passasjerer som har ventet i tjue minutter på overtid gliser til deg og gir deg stille applaus.

Tenk deg en flytur med kroppen og håndvesken full av ulovlige medisiner der alle beveger seg på rosa skyer. Nydelige kvinner i sakte bevegelser kommer med gourmet måltider, små søte rødvinsflasker og stuller med deg som du skulle være en eller annen stakkar. Noe du faktisk er. De har også pakket flere poser med vin, godteri og makeup til en formue, som du på mystisk vis må få med deg hjem, med vakre spanske smil.

Men,

alt har en ende og denne ganger ender dere på Gardermoen hvor ingen stiller med rullestol og mannen din nærmest sleper deg til bagasje utdelingen der det naturligvis ikke er en eneste sitteplass. Der du kan sitte å vente på bagasjen på spansk må du stå og vente på norsk.

I vill jubel kaster du deg ned i en tom rullestol som står forlatt og overlater til mannen å framskaffe kofferten. Du sitter der med åpen munn og stirrer mens morfinen langsomt glir ut av kroppen og det bare er den trange bandasjen som holder deg noenlunde oppreist, i den grad det er mulig å sitte oppreist i en sliten rullestol på en overfylt flyplass.

Mannen din kommer stadig en tur bortom for å sjekke at ingen prøver å sette seg på fanget ditt. De fleste som står rundt, har nemlig både nedslitt holdning og glippende øyne.

En og en halv time senere, norsk tid, kommer mannen slukøret tilbake uten koffert.

Akkurat da demrer det for deg at en av de gulkledde, den som stakk av med kofferten på spansk, hadde snakket noe om internasjonalen. Der og da skjønner du hva det betyr, nemlig at en ting er å stoppe et fly fordi noen har falt stygt og må komme seg hjem, en annen ting er å la en simpel koffert få sinke avgangen ytterligere.

Med deg på slep, sammen med resten av bagasjen, sørger mannen din for a du får tømt blæren, dytter den overlessede rullestolen gjennom tollens undrende blikk og tryller fram bilen så dere omsider kan begynne å tro at dere skal komme dere hjem.