Hva betyr det å være ukrainsk i Norge?

Noen ganger får jeg spørsmål om hva det betyr å være ukrainsk i Norge. Hver gang må jeg tenke meg om, fordi det ikke finnes noe enkelt svar for meg. Det handler ikke bare om at jeg er født i Ukraina og nå bor i Norge. Og det handler heller ikke bare om integrering i et nytt samfunn eller om å lære et nytt språk.

For meg er dette en historie om møtet mellom to kulturer. Om hvordan mennesker som ikke var ukrainere, i den vanskeligste perioden av livet mitt ble mine ekte venner og venner av Ukraina.

For fire år siden kom jeg til Larvik under den første bølgen av ukrainske flyktninger. Før det hadde jeg tilbrakt 10 dager i kjelleren i boligblokken min i Irpin i Kyiv-regionen, et av stedene som ble hardest rammet av de russiske angrepene i starten av den fullskala krigen. Vi levde alle i fullstendig uvisshet. Ingen visste hvor lenge krigen ville vare, hva morgendagen ville bringe, eller når vi kunne vende hjem igjen.

Jeg husker hvordan fremmede nordmenn la merke til det lille ukrainske flagget på jakken min og stoppet meg bare for å si noen varme ord, spørre hvordan det gikk, om familien min var trygg og om jeg trengte hjelp. Det var korte samtaler, men de ga meg følelsen av at jeg ikke sto alene i det jeg gikk gjennom.

Fra den aller første dagen i Norge var tankene mine hos Ukraina. Familien min var fortsatt der og jeg kunne ikke bare stå på avstand og se på krigen. Jeg følte at jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å være til nytte for landet mitt.

Det var da jeg oppdaget en annen side av Norge. Så snart det oppsto en idé om å hjelpe Ukraina eller ukrainere i Larvik, var det alltid nordmenn og norske organisasjoner som stilte opp — blant annet Soroptimist Club, KUF-huset, Larvik og Omegns Turistforening, Røde Kors, Larvik og Stavern Tennisklubb, Larvik Håndballklubb og fotballklubben IF Fram. Sammen arrangerte vi gratis idrettsaktiviteter for barn og voksne, møter der ukrainere kunne presentere sin kultur, sine tradisjoner og sitt kjøkken for nordmenn, samlet inn hjelp til ukrainske soldater, skaffet nødvendig klær og fottøy og hjalp nyankomne ukrainere med de første praktiske utfordringene: fra å skaffe mobilabonnement til å finne seg til rette i et nytt land. Slik ble mange gode ideer til felles prosjekter.

Det er særlig en historie jeg husker ekstra godt. Vinteren nærmet seg og vi lette etter garn for å strikke varme sokker til ukrainske soldater. Jeg spurte lærerne ved skolen der jeg deltok i introduksjonsprogrammet om de kunne hjelpe. Jeg hadde aldri forestilt meg hvor mange som ville engasjere seg. Nordmenn kom med garn og satte seg deretter sammen med oss for å strikke sokker til mennesker de aldri hadde møtt.

Jeg husker fortsatt den dagen. Vi gjorde noe viktig sammen.

Da vi forberedte markeringen av ettårsdagen for den fullskala russiske invasjonen, tok jeg kontakt med daværende ordfører i Larvik, Erik Bringedal, og ba ham støtte initiativet vårt. Han sa ja med en gang og hjalp oss med å arrangere denne viktige dagen. Jeg husker fortsatt hvor mange nordmenn som møtte opp på torget. De sto sammen med oss, holdt ukrainske flagg og lyttet til historiene våre. Det er et av de øyeblikkene som for alltid har festet seg i minnet mitt.

Det har gått flere år. I dag har Larvik en ny ordfører, men det ukrainske flagget fra denne markeringen står fortsatt på ordførerens kontor. For noen er det kanskje bare et lite flagg. For meg er det et symbol på at Ukraina fortsatt har en spesiell plass i hjertene til mange nordmenn.

Da jeg kom til Larvik, var det fortsatt svært få ukrainere her. Vi var blant de første, og det fantes rett og slett ikke svar på mange av spørsmålene våre. Derfor opprettet jeg en liten Facebook-gruppe med navnet «Larvik forente ukrainere / Ларвік об'єднав українців», hvor vi hjalp hverandre med å finne oss til rette i det nye livet i Norge. Men ganske raskt ble gruppen til noe mer. Også nordmenn ble en del av fellesskapet. De svarte på spørsmålene våre, hjalp oss med å finne informasjon, oversatte, forklarte hvordan ting fungerte og delte kunnskapen sin — det som var helt naturlig for dem, men helt nytt for oss.

I dag har dette fellesskapet for lengst vokst utover Larvik og samler ukrainere fra hele Norge. Her kan man fortsatt få svar på spørsmål, finne støtte, bli kjent med nye mennesker eller selv hjelpe dem som nettopp har begynt sin reise i Norge.

Når jeg ser tilbake, forstår jeg at svært mye av det jeg har fortalt om, aldri ville ha skjedd uten støtten fra nordmenn. Derfor er det i dag lett for meg å svare på spørsmålet om hva det betyr for meg å være ukrainsk i Norge.

Ukraina har gitt meg røttene mine, språket mitt og identiteten min. Norge har vist meg hvor sterk menneskelig solidaritet kan være. Det har lært meg at ekte støtte ikke bare handler om store handlinger. Noen ganger begynner den med et enkelt spørsmål: «Hvordan har du det?», med et nøste garn til varme sokker, en felles markering eller en utstrakt hånd.

Jeg er takknemlig for Norge, ikke bare fordi landet ga meg et trygt sted å være. Jeg er takknemlig for menneskene som åpnet hjertene sine for Ukraina, for vennene jeg har møtt her og for muligheten til å gjøre noe viktig for landet mitt — sammen med dem. Det viktigste jeg har lært disse årene, er at ekte nærhet mellom mennesker ikke avhenger av hvilket språk de snakker eller hvilket land de er født i.

Det er dette som, for meg, betyr å være ukrainsk i Norge.

I dag er jeg medlem av Den ukrainske foreningen i Norge, og sammen med teamet arbeider vi for å støtte Ukraina, hjelpe ukrainere i Norge og gjennomføre viktige initiativer for det ukrainske fellesskapet.

— Valentyna Serdiuk